I dag har jeg gjort noe jeg håper jeg slipper å måtte gjøre igjen; jeg har vært og signert i kondolanseprotokollen til en kollega. En av de som omkom i ulykken ved Kebnekaise.
De var 5 som omkom når "Siv" traff Kebnekaise massivet sist torsdag, 5 kolleger fra forsvarsfamilien. Så hvorfor signerte jeg så bare i den ene? Hvorfor ikke signere i alle protokollene som lå der? Så klart jeg ønsker å hedre alle de omkomne, men det føler jeg at jeg kan gjøre ved å tenne lys og stå sammen alle andre som viser sin respekt.
Å signere en kondolanseprotokoll er for meg en veldig personlig ting å gjøre. Jeg ønsket å gjøre det som en siste hilsen til en jeg har kjent i mange år. Vi var ikke venner i jobb eller fritid, men kolleger. Kolleger som, når vi møttes, kunne bli stående i lang tid og prate om så mye mer enn vær og vind. En person jeg fra første stund av lærte å sette pris på i faglig sammenheng. Og som så deg for den du var og ikke yrkestittelen din.
Jeg vet, som alle andre, at "Siv" er knust til det ugjenkjennelige. For meg er det uvirkelig å aldri mer kunne treffe på min kollega ett eller annet sted, slå av en prat for så å gå videre til hvert vårt.
Hvil i fred Truls Audun Ørpen!
De beste
Nordahl Grieg
Døden kan flamme som kornmo,
klarere ser vi enn før,
hvert liv i den hvite smerte:
det er de beste som dør
_
Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet
_
De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.
Foto: Forsvaret
